«Jeg kommer aldri til å kunne gå på tur med Pelle og Ola.»

Da jeg var nyoperert synes jeg alt tok så lang tid. Dagene var lange, timene sneglet seg forbi og livet var mørkt. Nå flyr dagene, timene raser og det er solskinn inne selv om det regner ute. 

«Jeg kommer aaaaldri til å kunne gå på tur med Pelle og Ola igjen.» Det var en tanke som satt godt i meg og fikk det til å gå kaldt nedover ryggen. Det virket så uendelig lenge til, om det i det hele tatt ble mulig.

Men så er det denne kroppen altså. Selv om den ikke er helt perfekt og innimellom lager litt krøllball for meg så er den ganske så fantastisk. Et fantastisk maskineri faktisk. Med en gang det oppstår noe unormalt som en skade eller sykdom setter den (normalt) igang og gjør alt den kan for å reparere seg selv. Noen ganger trenger den selvsagt litt hjelp, men den får til det mest umulige på egenhånd også. Som å gro etter at det er gjort skjelett endringer og huden har blitt skjært opp for så å sys igjen.

Så her var jeg da. Tre turer med Ola er allerede gjennomført. Kroppen har fiksa, og jeg er i form igjen. I toppform nei, men i form nok til å kunne drive med det jeg elsker:

Og det er å gå lange turer ute i høstsola med Ola og gubben. Nå mangler vi bare Pelle så er trioen (pluss gubben) på plass. Og til de av dere som lurer på hvem disse berømte og kjekke karene er, så kan du ta en titt her. 

Leave A Reply

Navigate