Livet ruler på sykkelrulla!

Første gang jeg greide å tråkke rundt på sykkelen etter siste operasjon gråt jeg. Det var ikke søte, små tårer, det var så kraftig hulking at jeg måtte gå av sykkelen før jeg falt av. Hvorfor er vanskelig å forklare, men det var helt klart gledestårer. 

Det var en lykkefølelse som bredde seg i hele meg. Samtidig var det som om jeg ga slapp på de negative tankene og følelsene som har bygd seg opp i løpet av nedetiden. Det handler ikke bare om at jeg ikke har kunne trent som jeg vil de siste årene, jeg har ikke kunne gjøre helt elementære ting som gjør deg til et funksjonelt og selvstendig menneske. Den frihetsberøvelsen så jeg endelig slutten på etter et fult tråkk rundt på sykkelen.

For selv de minste fremskritt blir så uendelig store når man har blitt vant til å føle seg fanget i sin egen kropp.

På mandag syklet jeg min første intervalløkt med sykkelsko. På grunn av vridningen for å klikke seg inn og ut av pedalene har det vært for vondt (og skummelt) å gjøre dette tidligere, men nå funket det og det var en fryd. At formen er på bunn og at kneet knirker ved for mye motstand gjør ingenting. Det kommer det også, og når det skjer skal jeg igjen juble, slå meg på brystet og skryte av meg selv.

Det har gått så utrolig fort, men så uendelig sakte. Men nå er jeg altså der at kroppen fungerer, hvert fall delvis og mye bedre enn den har gjort på en veldig veldig lang stund. Og jeg føler meg sterkere og mer selvsikker enn på lenge.

Livet ruler nå som jeg: er tilbake på jobb, på sykkelen, i svømmehallen og ute på tur. Men viktigst av alt, jeg er igjen et funksjonelt, selvstendig menneske som har to bein å gå på uten å halte. Alt det andre er bare bonus! 

 

Leave A Reply

Navigate