Den vanskelige erkjennelsen

Det har nå gått tre uker siden uhellet i fjellsiden på Haukeliseter. Jeg har forstått at flere har vært nysgjerrig og lurt på hvordan det går med meg, det går bra – men ikke topp. Sannheten har vært at jeg har trengt litt ro og tid for meg selv med mine nærmeste. 

Expedition Amundsen ble en kjempeskuffelse. Både med tanke på at vi snudde og hendelsen der kneet gikk ut av ledd. Det lå mye innsats bak deltakelsen både i form av trening, utstyr og utvikling av de nødvendige ferdighetene for å kunne dra ut på en slik tur på forsvarlig vis. Det er aldri gøy å bryte, spesielt ikke når jeg deltok på lag med C – og hun dermed også måtte bryte.

Aller mest frustrert er jeg over situasjonen med kneet. Jeg er forbanna på meg selv som deltok. Forbanna på legene som friskemeldte meg og sa jeg trygt kunne delta. Mest av alt er jeg forbanna på han som opererte meg og gikk vekk fra den opprinnelige operasjonsplanen for å gjøre et mindre omfattende inngrep – og begrunnet det med at kneet ikke kom til å gå ut av ledd nå på grunn av den naturlige benstillingen. Da jeg fikk den beskjeden tenkte jeg mitt. Jeg hadde aldri ett valg der jeg lå på operasjonsbordet. Og i etterkant har jeg hatt en stygg mistanke om at de burde ha holdt seg til den opprinnelige planen.

Og det burde de. Nå har jeg tatt MR og røntgen. Jeg har vært hos spesialist og dommen har falt; han anbefaler å operere igjen – samme operasjon som opprinnelig var planlagt. Når dette skal skje er fremdeles uklart. Jeg har allerede brukt ett år av mitt liv på operasjoner og recovery, og er ikke så veldig gira på å gjøre det igjen. I første omgang skal jeg trene med fysio, være smart i aktivitetsnivå og se om smertene reduseres naturlig.

Det er et kjempestort skritt i feil retning. Jeg tror ikke det er mulig å forstå skuffelsen med mindre man har vært i en liknende situasjon selv. Endelig, etter 10 år med et kne som har plaget meg på trening og i dagliglivet blir jeg tatt alvorlig og tilbudt medisinsk behandling. Etter et grisehardt år med operasjoner, trening og intense smerter er jeg endelig tilbake og i stand til å leve slik jeg ønsker. Og nå er jeg nok en gang der jeg startet; med ett vondt kne, begrensede muligheter til aktivitet og store smerter døgnet rundt.

Det blir ingen tur til Grønland og kryssing av innlandsisen. Ikke i år. Skuffelsen er større enn jeg greier å bære med meg – jeg, og de rundt meg, har virkelig stått på for at drømmen skulle bli sann.

Men jeg gir meg aldri. Jeg vet ikke når jeg kommer til å være i stand til å krysse Grønland eller gjennomføre Expedition Amundsen, men jeg vet at det kommer en dag hvor det blir en realitet og da skal jeg være klar. Frem til den tid skal jeg roe ned og nyte tilværelsen for det den er.

Det har vært slitsomt å hele tiden jobbe mot det «umulige». Å realisere drømmer skal være slitsomt og tidvis tøft, men det skal også være gøy. Og jeg har ikke hatt det i nærheten av så gøy som man burde ha det når man er i ferd med å gjennomføre sitt livs eventyr. Jeg har vært sliten, trøtt og hatt vondt. Bekymringene har vært store – og jeg har vel innerst inne vært redd for at akkurat dette skulle skje.

Men det er ikke verdens ende. Ja, det er skikkelig trist å avbryte en tur og avlyse neste. Det suger maks å måtte operere igjen. Men nå prøver jeg å fokusere på alt jeg kan gjøre, mens alt jeg vil, men ikke er i stand til å gjøre glemmes for nå. Det er på tide å fokusere på det som er, og være lykkelig med akkurat det. 

Leave A Reply

Navigate