Slik endte Expedition Amundsen (i år)

Hentet med snøscooter og kjørt videre til legevakten i ambulanse. Avslutningen på Expedition Amundsen ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. 

La meg starte fra begynnelsen. Camilla og jeg ankom Eidsfjord onsdag ettermiddag. Vi var påmeldt i lagklassen og hadde som mål å gjennomføre. Etter å ha sjekket inn og levert pulker og ski var vi klar for å delta på verdens kanskje hardeste skiløp.

Torsdag ble alle deltakere fraktet opp til Haukeli. Der ble vi møtt av skikkelig snøvær. Tiden fra ankomst til startskuddet gikk, var knapp. Det var så vidt vi rakk den siste finpussen på pakkingen og spenne på oss ski og pulk.

Da vi endelig kom oss til startstreken var den individuelle starten gått. Vi så dem slite oppover den første og bratteste bakken. En halvtime senere gikk startskuddet for lagklassene. Det ble skikkelig kork opp de første bakkene, og køen var lang. Skulle hele turen gå i dette tempoet hadde jeg klart meg godt.

Selv ikke hel-feller var nok til å få feste oppover. Snøen var grusom, bakken bratt og pulken tung. Ingen god kombinasjon. Men opp kom jeg, etter mye strev og banning – aller sist og aller bakerst.

Allerede her kjente jeg at ikke alt var som det skulle. Murringen i knærne ga seg ikke. Men vi fortsatte, kanskje det gikk over, kanskje det kom seg etter hvert. Etter noen timer tok vi en matpause. Camilla så på meg og sa at hvis vi skulle snu, hvis jeg trodde at dette kom til å gå på helsa løs, så måtte vi gjøre det nå.

Det er en av de vanskeligste avgjørelsene jeg har tatt i mitt liv. Skulle jeg gi opp nå? Snu og gå tilbake? Bare innse at knærne ikke holder og akseptere at dette ikke er tiden for å gjøre ekstreme ting? Eller fortsette, tenke at dette går bra og aldri gi opp – på tross av at det kunne ødelegge knærne mine som jeg skal ha og bruke resten av livet mitt?

«Vi snur.» Camilla greide ikke helt tolke hva jeg sa mellom alle hikstene, tårene og hulkene. Men jeg tror hun forsto hva jeg prøvde å formidle. Da var det godt å få en god klem og kunne le litt av at snørra rant. Det eneste jeg manglet var en balaklava så hadde jeg sett ut som en barnehageunge som sutret.

Turen tilbake gikk lettere. Å innse sine begrensninger og akseptere at det bare er sånn kan være godt. Kroppen trenger mer tid til å lege seg selv og jeg er ikke klar. Jeg følte meg lettere til sinns enn jeg har gjort på over ett år. Og stolt over meg selv for at jeg har klart å ta den riktige avgjørelsen og snu i tide.

Men innimellom holder det ikke å snu i tide. I den siste bakken på tur nedover mot Haukeliseter, den jeg hadde slitt meg opp noen små timer tidligere, gikk det galt. Jeg tråkket gjennom snøen til ujevnt underlag og plutselig var kneet ute av ledd.

Smertehylet blandet med dyp fortvilelse hørtes helt ned til DNT hytten 500 meter lengre ned i dalen. Jeg måtte grave opp foten, legge den rett og bruke all min makt på å dytte kneet tilbake i posisjon. Det er en smerte som ikke kan beskrives. Samtidig viste jeg at nå er det kjørt. Ett helt år med operasjoner og rehabilitering rett i vasken. Jeg vet ikke hva som var verst, smerten fra kneet eller fortvilelsen over å se all den harde jobbingen forsvinne ned i vasken.

Ambulansen var på plass etter en time. Da hadde jeg fått tatt litt smertestillende fra førstehjelpsskrinet, og pakket soveposen rundt meg. Heldigvis kom Camilla seg hel ned bakkene og fikk tak i hjelp. Etter bare 20 minutter alene oppe i bakken kom tre hyggelige menn fra DNT-hytten til utsetning. Jeg ble fraktet på scooter ned til ambulansen og rett videre på legevakten.

Røntgenbildene viste ingen noen skjelettskade. Nå håper jeg bare at MR-bildene viser det samme. En dag av gangen, jeg orker ikke ta noen skuffelser på forskudd. Enten går det bra, ellers går det over.

Takk for alle lykkeønskinger og støtte i forkant, underveis og etter løpet. Takk til alle som har tatt kontakt i etterkant og ønsket meg god bedring. Takk til alle sponsorer som har hatt troen på meg, jeg gir meg aldri – det er sikkert og vist! Takk til verdens beste gubbe som er der for meg i tykt og tynt og er min bauta. Og aller mest, takk til Camilla – du er verdens beste turpartner, venninne og står støtt som et fjell når det virkelig gjelder. 

Expedition Amundsen, jeg kommer tilbake! 

Leave A Reply

Navigate