Mine turkamerater; Pelle og Ola!

Å dra på tur alene kan være deilig. Bare å nyte tilværelsen, naturen og sitt eget selskap. Samtidig elsker jeg å være på tur sammen med andre. Delt glede er virkelig dobbelt glede, og små eventyr blir lett store når man har noen å dele dem med. Likevel er jeg (sær som jeg er) en av dem som kan dra på lange turer helt alene – jeg trives godt i mitt eget selskap.

Nå om dagen er jeg sjeldent på tur alene. Pelle og Ola henger stort sett på slep. Det er altså dekkene mine, og til deg som lurer; nei det har ikke klikket for meg. Jeg har bare vært for mye ute alene og har blitt selskapssyk etterhvert. Så her kommer en liten presentasjon av mine turkamerater gjennom tykt og tynt:des7_2-2des7_4-2

Ola er den eldste i flokken. Han er den som er best dressert, men også den eneste som så langt har greid å spenne bein på meg i nedoverbakke. Ola er en sjalu type og liker best å ha meg for seg selv, det var derfor ikke særlig populært da Pelle kom inn i flokken. Likevel er han et godt dekk som henger på i sol som i regn. Samlemanien jobber vi med, det er et kjent problem med dekk. De tar med seg alt de kommer over på sin vei og nekter å gi slipp når vi kommer til bilen.

Pelle er det nye tilskuddet. Han er en liten raring, og veier mer enn Ola – en kraft plugg med andre ord. Han er en skikkelig tøffing, men det blir man vel når man blir etterlatt på sin første tur. Tauet røyk og ta jeg nærmet meg heimen oppdaget jeg at han var borte. Da var det bare å snu og dra på leteaksjon. Pelle har mindre samlemani enn Ola, men de er begge glad i å samle på småstein, blader, leire og snø. des7_1-2des7_3-2

Man får det ikke mer moro enn man gjør det til selv, jeg storkoser meg ute på tur med gutta mine. Det har blitt et aldri så lite trekantdrama. Når gubben er med på tur føler han seg rett som det er som «femte hjulet på vogna». For en ting er sikkert; jeg er glad i turkompisene mine!

Om du vil lage dine egne turkamerater kan du ta en titt på dette blogginnlegget!

Leave A Reply

Navigate